Stålet som brukes i høyhus er utsatt for komplekse belastningsforhold, og det kreves at det har egenskapene høy sikkerhet og pålitelighet, lang levetid og evnen til å motstå skader med en viss seismisk intensitet. Dette bestemmer at stålplatene som brukes i høyhuskonstruksjoner krever visse spesielle egenskaper, hovedsakelig følgende punkter:
(1) Den kan motstå skaden fra en viss jordskjelvkraft, og den må kunne motstå jordskjelv og jordskjelv. Av denne grunn må stålplaten ikke bare ha tilstrekkelig strekkfasthet og flytegrense, men også ha en lavere flytegrense. Den lave flytegrensen kan gi materialet god kalddeformasjonsevne og høy plastisk deformasjonsarbeid, absorbere mer jordskjelvenergi og forbedre jordskjelvmotstanden til bygninger.
(2) Å ha god sveiseytelse, slik at det ikke kreves forvarming før sveising og ingen varmebehandling etter sveising, for å legge til rette for sveising på stedet, og dermed redusere arbeidsintensiteten og forbedre arbeidseffektiviteten.
(3) Den må ha høy plastisitet og seighet slik at stålplaten har gode mekaniske egenskaper.
(4) Å ha et mindre svingningsområde for flytegrense. Når svingningsområdet for flytegrense er stort, kan samsvaret i flytegrense mellom ulike deler av bygningen avvike fra designkravverdien, noe som er utsatt for lokale skader og reduserer bygningens jordskjelvmotstand. Derfor fastsetter den japanske standarden at svingningsområdet for flytegrense ikke er større enn 120 MPa.
(5) Innenfor bjelke- og søyleforbindelser som er forbundet med sveising, når forbindelsesbegrensningene er sterke og bærer strekkraften langs platens tykkelsesretning, må stålplaten ha et visst nivå av lamellær rivemotstand.